tirsdag 1. november 2011
søndag 2. oktober 2011
Bilder kun på forespørsel.
Men det er de eneste jeg kan legge ut på bloggen av respekt for familien
jeg bor hos. Det er ytterst få bilder som ikke er av familien. Hvis noen har
lyst til å se bilder kan jeg heller lage en mailingliste eller et privat album, slik
at bildene blir i det private rom. Som sagt. -På forespørsel.
lørdag 1. oktober 2011
Om å ikke bite bamsen i beinet.
Vi sitter å spiser middag rundt det lille bordet i stua. Selwa kommer hylgråtende inn med hele bamsesamlingen i armene.
Alle unntatt èn bamse er med….
Ahmed har tatt den ene bamsen, og er veldig fornøyd med det. I stedet for trøst får Selwa til sin overraskelse en formaning om å dele. Det lå ikke i planene hennes og hun forsvinner hylende med resten av bamsene for å slikke sine sår. Med jevne mellomrom presser hun ut en demonstrativ hylgråt fra rommet ved siden av. Ahmed er fornøyd med utfallet og fikler fasinert med bamsen mens han for sikkerhetsskyld planter flagget sitt på bamsen med ”Dubbiiii”, ”Bamsen miiin”.
Til Ahmeds forskrekkelse forsvinner bamsen ut av hendene hans på mystisk vis. Han ser opp og ser at beinet til bamsen er på vei mot munnen til AbdalAziz! Ahmed skvetter voldsomt og frykten lyser ut av øynene hans. –Neeeeeei!! Rekker han å skrike ut, og bamsen får beholde beinet.
Alle unntatt èn bamse er med….
Ahmed har tatt den ene bamsen, og er veldig fornøyd med det. I stedet for trøst får Selwa til sin overraskelse en formaning om å dele. Det lå ikke i planene hennes og hun forsvinner hylende med resten av bamsene for å slikke sine sår. Med jevne mellomrom presser hun ut en demonstrativ hylgråt fra rommet ved siden av. Ahmed er fornøyd med utfallet og fikler fasinert med bamsen mens han for sikkerhetsskyld planter flagget sitt på bamsen med ”Dubbiiii”, ”Bamsen miiin”.
Til Ahmeds forskrekkelse forsvinner bamsen ut av hendene hans på mystisk vis. Han ser opp og ser at beinet til bamsen er på vei mot munnen til AbdalAziz! Ahmed skvetter voldsomt og frykten lyser ut av øynene hans. –Neeeeeei!! Rekker han å skrike ut, og bamsen får beholde beinet.
Aziz ler, vi ler av den oppriktige frykten i øynene til Ahmed ved trusselen om at Aziz skulle bite i beinet til bamsen. Vi spiser videre mens vi humrer. Når vi igjen ser bort på Ahmed har han bestemt seg for å på egenhånd å finne ut hva som var så attraktivt med å spise på beinet til bamsen.
-Nei Ahmed! Ikke spise på beinet til bamsen! Han får vondt!
Ahmed ser forskrekket opp fra bamsebeinet. Aziz tar bamsen fra Ahmed, og til hans store skrekk begynner bamsen å bite på alle de andre som sitter rundt stuebordet! Den prøver seg først på Amed som forskremt slipper unna bak stolryggen til Bestefar Ahmed. Aziz blir det første offeret til den grønne bamsen, men den beveger seg videre til selveste Bestefar Ahmed og biter ham i hånda! Bamsen tar en biterunde og stopper ikke før den har tatt med seg hele tommelen til Khalto Helene, hun rare, med det helt tydelig hennafargede håret som ingen tør å innrømme er hennafarget. (Det er jo ingen som kan ha så lyst hår uten å ha farget det med henna!) Bamsen setter seg heldigvis på bordet igjen. Ahmed gjemmer seg bak Bestefar. Men Aziz presser ham ut i en konfrontasjon med bamsen. Alle sanser stritter imot å nærme seg det lille grønne beistet. Etter et par forsøk hvor bamsen kanskje kunne ha forsøkt å bite ham og Ahmed hopper bak bestefar igjen, tør han nærme seg nok til å finne ut hva som kan roe ned denne mannevonde bamsen. Det viser seg at det eneste som var i veien, var at bamsen hadde vondt i beinet etter at Ahmed hadde bitt ham. Det eneste den trengte var en klem og et kyss fra en hengiven og angrende Ahmed, det får den.
”Men for sikkerhets skyld” tenker Ahmed ”er det nok best at jeg tar med denne bamsen tilbake til storesøster Selwa.”
fredag 30. september 2011
Om å lese ”Den Stygge Andungen” (al-baTuT al-qabiH) i lommelyktlys.
(29. Sept. 1999, oj, nei. Bomma visst litt der.)
Det var en forfalsket tittel, andungen og lommelykta har i virkligheten ingenting med hverandre å gjøre. Men lyset gikk idet jeg skulle til å starte å skrive ”Om å lese Den Stygge Andungen”….og et eller annet mer. Det er en hybrid-tittel av to virkeligheter som egentlig ikke hører sammen for å få poengtert det faktum at jeg skriver i stummende mørke, på batterienes gunst. Men uten (kremt..kanskje) å miste tråden i det jeg egentlig skulle skrive.
Strengt tatt så er det vel feil å si hva jeg ”egentlig skulle skrive” da denne bøggen (Jeg mente selvfølgelig Bloggen, men den skrivefeilen ble for morsom til å rettes opp.) -skal handle mer om hva jeg har lyst til å skrive…-Har jeg bestemt meg for.
Strengt tatt så er det vel feil å si hva jeg ”egentlig skulle skrive” da denne bøggen (Jeg mente selvfølgelig Bloggen, men den skrivefeilen ble for morsom til å rettes opp.) -skal handle mer om hva jeg har lyst til å skrive…-Har jeg bestemt meg for.
”Man” blir, eller burde jeg kanskje spesifisere: ”kvinne” blir, (Memo til Kristin Kvadsheim: Ringe språkrådet for historien til ordet ”Man”.) -eller enda bedre: ”JEG” blir alltid hensatt til en deilig, barnslig følelse av unntakstillstand når lyset går. Til forveksling lik følelsen av unntakstilstanden som da jeg var liten, og selv om det var midt på natta pakket pappa meg inn i dyna i overkøya og bar meg ut for se på stjernene i julinatten. Ute på fjellet foran sommerhytta vår, til jeg sovnet igjen, og våknet i køyesenga neste dag, uten å vite om jeg hadde drømt eller ikke. Det er selvfølgelig lite som kan måle seg med DEN unntakstillstanden, men at lyset går hensetter meg til en noe lignende barnslig unntakstilstand. ”Thihi, nå har jeg lov til å gjøre andre ting enn det jeg egentlig skulle gjort”. Det åpenbarer seg nye muligheter. Det er et lite rom i hverdagen fra slik tingene egentlig skal være, slik de egentlig skulle ha foreløpt seg. Et lite pauserom, et hull i tiden, som du kan fylle akkurat som du vil, utenfor de egentlige reglene som vanligvis skulle vært gjeldende.
Man kan få det også etter en usannsynlig slitsom opplevelse, som den gangen ungdomskoleklassen min var på kanotur med overnatting i lavoer, og det brøt ut krig mellom guttene og jentene midt på natten. -Til forveksling lik de mildere sammenstøtene i ”Fluenes Herre”. Etter at en del lavoer ble transformert til tøyhauger, etter endel ketchup-sytetøy og åredueller i pysjamas, og etter at et par soveposer med elever i, forflyttet seg på dramatisk vis til det våte element, og at vi hadde innsett at det ikke gikk an å få seg fem minutters syltetøy/åre-frie minutter til å sove i blåbærlyngen, var det å padle av gårde for å bli hentet av en venninnes mor en fantastisk unntakstilstand. Tenk å få sove i en utslitt haug av ungdomskole-krigsveteraner på sofaen til en venninne, med ”Gilmore Girls” i bakgrunnen, på en skoledag, hvor resten av den slitne klassen egentlig skulle sitte på skolebenken.
Man kan droppe ”ungdomskole-krig” for å oppnå unntakstilstand, bare gå en lang tur i øs-pøs-regnvær med en god venn, ta en varm dusj etterpå, drikk kakao mens dere ser på film i dyner.
Unntakstilstanden denne spesifikke gangen, for å returnere til Sudan, består i: Sprinkelsenger på rekke og rad ute på plattingen foran huset, med Mor Aida, Far Ahmed, Kiram, og meg i, mørket under trærne, lydene fra nabolaget, lunkende vindkast som står for det naturlige aircondition anlegget vi har sett oss nødt til å midlertidig bytte til.
Man kan få det også etter en usannsynlig slitsom opplevelse, som den gangen ungdomskoleklassen min var på kanotur med overnatting i lavoer, og det brøt ut krig mellom guttene og jentene midt på natten. -Til forveksling lik de mildere sammenstøtene i ”Fluenes Herre”. Etter at en del lavoer ble transformert til tøyhauger, etter endel ketchup-sytetøy og åredueller i pysjamas, og etter at et par soveposer med elever i, forflyttet seg på dramatisk vis til det våte element, og at vi hadde innsett at det ikke gikk an å få seg fem minutters syltetøy/åre-frie minutter til å sove i blåbærlyngen, var det å padle av gårde for å bli hentet av en venninnes mor en fantastisk unntakstilstand. Tenk å få sove i en utslitt haug av ungdomskole-krigsveteraner på sofaen til en venninne, med ”Gilmore Girls” i bakgrunnen, på en skoledag, hvor resten av den slitne klassen egentlig skulle sitte på skolebenken.
Man kan droppe ”ungdomskole-krig” for å oppnå unntakstilstand, bare gå en lang tur i øs-pøs-regnvær med en god venn, ta en varm dusj etterpå, drikk kakao mens dere ser på film i dyner.
Unntakstilstanden denne spesifikke gangen, for å returnere til Sudan, består i: Sprinkelsenger på rekke og rad ute på plattingen foran huset, med Mor Aida, Far Ahmed, Kiram, og meg i, mørket under trærne, lydene fra nabolaget, lunkende vindkast som står for det naturlige aircondition anlegget vi har sett oss nødt til å midlertidig bytte til.
Det ble en særdeles lang intro til det jeg ”egentlig” skulle skrive om. Kanskje det ikke blir så mye av det likevel….Ja! Sudan var det visst!
Jeg trengte nok det strømbruddet for å bryte ut av den siste ukas rutine og bruke litt tid på å skrive noe på norsk. Hverdagen min har de to siste ukene bestått av: Storfamilie, barn (Ikke egne foreløpig, men jeg har blitt veldig inspirert.), byråkratimøller, varme og tilhørende; afrikansk tempo, og arabisk-lesing. Hehe, rekkefølgen var helt tilfeldig kjære professorer i Norge, hvis dere leser dette.
Jeg tror nesten jeg må spare et senere blogginnlegg til den sudanske papirmølla og byråkratiet. Ettersom jeg mest sannsynlig nå alt har brukt opp pausen deres, fra lesingen på Blindern og på Agder, eller rettingen av prøver, eller matlagingen, eller pakkingen til Krim og Svartehavet, eller romantiske rideturer i Montana…
Hverdagen består uansett mest av familieliv og arabisk-lesing. Da er ”Om å lese Den Stygge Andungen for en fireåring med mark i rompa.” en tittel som er dekkende for begge deler.
Jeg leser meg opp før skolestarten her (som med et stort ”INSHALLAH” blir snart. Les: Sudansk byråkrati og papirmøller-blogginnlegget.) i disse dager, og er derfor mesteparten av tiden hjemme. Når jeg ikke er ute å ”ordner” i byråkratimølla sammen med Aziz. Jeg har fått noen gamle skolebøker fra nivåer jeg håper å hoppe glatt over. Dessuten har jeg kjøpt en del eventyr og fortellinger fra Sudan og tydeligvis også Danmark, som blir brukt til pauselesning og høytlesning.
4år gamle Selwa ankommer vanligvis som en liten virvelvind rundt 12-tiden med lille 2år gamle Ahmed ikke noe særlig stillere etter. Da har jeg lest i noen timer og Selwa sørger for å vekke meg fra dvalemodusen jeg da står i fare for å falle inn i. Hun braser inn i rommet, så å si med pekefingeren først og peker på noe: ”-Sho-no-da??” -Hva er det, på ”Selwisk”. Det er nok det jeg hører definitivt flest ganger om dagen. På en veldig close andreplass kommer lille Ahmed, ”Hamody’s” -”Baba-ween” (Pappa-hvor). Noen ganger svarer han seg selv med ”Arabiyya!”, som betyr at Pappa har tatt bilen (Arabiyya’en) til jobben, ofte etterfulgt av en ekstatisk brum-brum-lyd som dusjer tilhørerne i et lett spyttregn.
Selwa oppdaget fort magien med den illustrerte eventyrboka, men må forklares en del av fusha-ordene (standard-arabisk), rettelse: hun har sine EGNE forklaringer på ordenes betydning og på hva som skjer, eller skal skje i fortellingen. Jeg blir raskt irettesatt dersom jeg glemmer å vise henne hvor bøndene arbeider mens mamma-anda ruger på eggene sine. Vi har bare klart å lese ferdig èn gang, Ahmed er av gårde etter den første siden og Selwa klarer ikke sitte stille til halvparten er ferdiglest. Hun farer gjerne skravlende mellom meg og forskjellige ting hun må ”ordne” imens, ting som å prøve den ulovlige parfymen til Kiram som noen har prøvd å sette et sted hun ikke kan nå den, eller plukke på den rosa øyeskyggen til Yosra. Det er mange pauser i lesingen vår. Dessuten er det svært viktig å begynne med begynnelsen (og bøndene) hver gang, selv om vi bare har tatt en rask dopause. ”Den Stygge Andungen” har blitt vårt evighetsprosjekt, og et samtalemne i hverdagen. Foreløpig kan jeg bare se lengselsfullt etter ”Silkesvarten”, som begynner der andungen ser seg selv fornøyd i sitt nye vakre speilbilde.
Det eneste jeg kan gjøre er å bøye meg for ”-al-batut al-qabihh!!!”
Jeg tror nesten jeg må spare et senere blogginnlegg til den sudanske papirmølla og byråkratiet. Ettersom jeg mest sannsynlig nå alt har brukt opp pausen deres, fra lesingen på Blindern og på Agder, eller rettingen av prøver, eller matlagingen, eller pakkingen til Krim og Svartehavet, eller romantiske rideturer i Montana…
Hverdagen består uansett mest av familieliv og arabisk-lesing. Da er ”Om å lese Den Stygge Andungen for en fireåring med mark i rompa.” en tittel som er dekkende for begge deler.
Jeg leser meg opp før skolestarten her (som med et stort ”INSHALLAH” blir snart. Les: Sudansk byråkrati og papirmøller-blogginnlegget.) i disse dager, og er derfor mesteparten av tiden hjemme. Når jeg ikke er ute å ”ordner” i byråkratimølla sammen med Aziz. Jeg har fått noen gamle skolebøker fra nivåer jeg håper å hoppe glatt over. Dessuten har jeg kjøpt en del eventyr og fortellinger fra Sudan og tydeligvis også Danmark, som blir brukt til pauselesning og høytlesning.
4år gamle Selwa ankommer vanligvis som en liten virvelvind rundt 12-tiden med lille 2år gamle Ahmed ikke noe særlig stillere etter. Da har jeg lest i noen timer og Selwa sørger for å vekke meg fra dvalemodusen jeg da står i fare for å falle inn i. Hun braser inn i rommet, så å si med pekefingeren først og peker på noe: ”-Sho-no-da??” -Hva er det, på ”Selwisk”. Det er nok det jeg hører definitivt flest ganger om dagen. På en veldig close andreplass kommer lille Ahmed, ”Hamody’s” -”Baba-ween” (Pappa-hvor). Noen ganger svarer han seg selv med ”Arabiyya!”, som betyr at Pappa har tatt bilen (Arabiyya’en) til jobben, ofte etterfulgt av en ekstatisk brum-brum-lyd som dusjer tilhørerne i et lett spyttregn.
Selwa oppdaget fort magien med den illustrerte eventyrboka, men må forklares en del av fusha-ordene (standard-arabisk), rettelse: hun har sine EGNE forklaringer på ordenes betydning og på hva som skjer, eller skal skje i fortellingen. Jeg blir raskt irettesatt dersom jeg glemmer å vise henne hvor bøndene arbeider mens mamma-anda ruger på eggene sine. Vi har bare klart å lese ferdig èn gang, Ahmed er av gårde etter den første siden og Selwa klarer ikke sitte stille til halvparten er ferdiglest. Hun farer gjerne skravlende mellom meg og forskjellige ting hun må ”ordne” imens, ting som å prøve den ulovlige parfymen til Kiram som noen har prøvd å sette et sted hun ikke kan nå den, eller plukke på den rosa øyeskyggen til Yosra. Det er mange pauser i lesingen vår. Dessuten er det svært viktig å begynne med begynnelsen (og bøndene) hver gang, selv om vi bare har tatt en rask dopause. ”Den Stygge Andungen” har blitt vårt evighetsprosjekt, og et samtalemne i hverdagen. Foreløpig kan jeg bare se lengselsfullt etter ”Silkesvarten”, som begynner der andungen ser seg selv fornøyd i sitt nye vakre speilbilde.
Det eneste jeg kan gjøre er å bøye meg for ”-al-batut al-qabihh!!!”
fredag 23. september 2011
Om å komme hjem til Sudan. (Ankomst: 17.09.2011)
Ja, det føltes faktisk som å komme hjem fra første stund. Som å komme hjem til et nytt hjem. En følelse ganske ulik den følelsesmessige tilvenningsprosessen jeg vanligvis pleier å måtte gjennom først.
Hver gang jeg har gjort dette før, pakka snippsekken i Norge og visst at den ikke skal pakkes ut igjen i Norge før om lang tid, har jeg kommet frem med følelsen av å være litt malplassert i mine nye omgivelser. Det tar som regel en liten periode med følelsen av å være avlogget (les: ”disconnected”) og omgitt av en til tider ensom boble, men det går seg alltid til. Det er en del av prosessen å bli tilvent et nytt levesett, andre ting å forholde seg til i hverdagen, annerledes omgivelser og forventninger til deg som individ i samspillet med andre.
Dette var noe av det jeg mentalt forberedte meg på da jeg satt meg på flyet fra Kairo til Sudan, og opplevde allerede da at jeg var en kuriositet på flere måter. Jeg var en av få kvinner på flyet, -den eneste uten følge, foruten meg var det to stk bleikfisede utlendinger, begge med et dystert oppsyn. (”Ikke se på meg, jeg skal ut å foreta meg noe viktig som ikke du har noe med. Legg bare merke til dressen og dokumentmappen min. ”)
Da vi landet på flyplassen var jeg spent på varmen, ja den slo imot meg med en helt annen kraft enn i Egypt, men var likevel akseptabel, ble jeg enig med meg selv mens jeg ruslet ned flytrappa.
Det føltes og ikke minst luktet som Afrika, den sterkt gjenkjennelige lukten av Afrika strømmet mot meg, en trivelig påminnelse om en lukt med gode assosiasjoner.
Vel inne på flyplassen gikk ting i et deilig, varmt og avslappet afrikansk tempo. Det hyggelige egyptiske paret som jobbet i Sudan og satt ved siden av meg på flyet gav meg nummeret deres så de kunne hjelpe meg med å finne en leilighet. (Har på kort tid fått en liten hær med slike vennligsinnede hjelpere.) De var de første egypterne jeg har møtt som har stemt i med det bakgrunnskoret jeg har hatt med meg fra Norge om hvor fantastisk hyggelige mennesker Sudanere er. Erfaringen hittil er at de fleste andre arabere har ulike former for fordommer mot Sudanere, noe som sjelden har rot i virkeligheten. I Syria fikk jeg vite at Sudanere lukter vondt hele tiden, dette fordi de aldri rekker å vaske bort svetten sin, mens i Egypt handlet det mest om hvor utrolig late Sudanere er, ”helt uten arbeidsmoral” geberdet en tykkvommet taxisjåfør seg på vei til Tahrir. Disse fordommene avslører seg selv som ordene til mennesker som ikke har vært i Sudan eller hatt noen egentlig omgang med Sudanere. Og det egyptiske paret stemte i lovord-koret mitt med folk som har vært i Sudan og som renner over av fine superlativer. Som for å understreke poenget sitt dro de meg inn i varmen (-merk den doble betydningen av ”varmen” her.) blant de som ventet ved bagasjebåndet. Til forveksling lik en trivelig forsamling av øyfolk på ferja på vei til Skåtøy ble det skravlet hjertelig om løst og fast og siste nytt fra felles kjente. Det føltes i grunn som jeg var ankommet en småby og ikke en millionby i stadig vekst.
AbdalAziz, broren til Amr, (som startet med å hjelpe meg med arabisken etter at jeg hang opp en lapp på Kringsjå og som siden har hjulpet meg kjempemasse med å få ting igjennom på den sudanske siden av papirmølla, og som definitivt er den mest utfordrende delen av mølla.) –ja, AbdelAziz hentet meg på flyplassen. Jeg var spent, men det føltes til min lettelse som å bli hentet på buss stasjonen i Moss av gamle kjente. Det mørknet mens vi kjørte hjemover til familien Gamil i Bahri, den østlige delen av Khartoums tre deler som naturlig skilles av det store ”elve-krysset” i Nilen hvor den store Nilen deler seg i The Blue Nile og The White Nile. (Som vi krysser flere ganger om dagen på en av Khartoums mange broer. Den eldste er en second-hand bridge hentet hit i sin helhet fra India i 1930 eller 40-åra.)
Hver gang jeg har gjort dette før, pakka snippsekken i Norge og visst at den ikke skal pakkes ut igjen i Norge før om lang tid, har jeg kommet frem med følelsen av å være litt malplassert i mine nye omgivelser. Det tar som regel en liten periode med følelsen av å være avlogget (les: ”disconnected”) og omgitt av en til tider ensom boble, men det går seg alltid til. Det er en del av prosessen å bli tilvent et nytt levesett, andre ting å forholde seg til i hverdagen, annerledes omgivelser og forventninger til deg som individ i samspillet med andre.
Dette var noe av det jeg mentalt forberedte meg på da jeg satt meg på flyet fra Kairo til Sudan, og opplevde allerede da at jeg var en kuriositet på flere måter. Jeg var en av få kvinner på flyet, -den eneste uten følge, foruten meg var det to stk bleikfisede utlendinger, begge med et dystert oppsyn. (”Ikke se på meg, jeg skal ut å foreta meg noe viktig som ikke du har noe med. Legg bare merke til dressen og dokumentmappen min. ”)
Da vi landet på flyplassen var jeg spent på varmen, ja den slo imot meg med en helt annen kraft enn i Egypt, men var likevel akseptabel, ble jeg enig med meg selv mens jeg ruslet ned flytrappa.
Det føltes og ikke minst luktet som Afrika, den sterkt gjenkjennelige lukten av Afrika strømmet mot meg, en trivelig påminnelse om en lukt med gode assosiasjoner.
Vel inne på flyplassen gikk ting i et deilig, varmt og avslappet afrikansk tempo. Det hyggelige egyptiske paret som jobbet i Sudan og satt ved siden av meg på flyet gav meg nummeret deres så de kunne hjelpe meg med å finne en leilighet. (Har på kort tid fått en liten hær med slike vennligsinnede hjelpere.) De var de første egypterne jeg har møtt som har stemt i med det bakgrunnskoret jeg har hatt med meg fra Norge om hvor fantastisk hyggelige mennesker Sudanere er. Erfaringen hittil er at de fleste andre arabere har ulike former for fordommer mot Sudanere, noe som sjelden har rot i virkeligheten. I Syria fikk jeg vite at Sudanere lukter vondt hele tiden, dette fordi de aldri rekker å vaske bort svetten sin, mens i Egypt handlet det mest om hvor utrolig late Sudanere er, ”helt uten arbeidsmoral” geberdet en tykkvommet taxisjåfør seg på vei til Tahrir. Disse fordommene avslører seg selv som ordene til mennesker som ikke har vært i Sudan eller hatt noen egentlig omgang med Sudanere. Og det egyptiske paret stemte i lovord-koret mitt med folk som har vært i Sudan og som renner over av fine superlativer. Som for å understreke poenget sitt dro de meg inn i varmen (-merk den doble betydningen av ”varmen” her.) blant de som ventet ved bagasjebåndet. Til forveksling lik en trivelig forsamling av øyfolk på ferja på vei til Skåtøy ble det skravlet hjertelig om løst og fast og siste nytt fra felles kjente. Det føltes i grunn som jeg var ankommet en småby og ikke en millionby i stadig vekst.
AbdalAziz, broren til Amr, (som startet med å hjelpe meg med arabisken etter at jeg hang opp en lapp på Kringsjå og som siden har hjulpet meg kjempemasse med å få ting igjennom på den sudanske siden av papirmølla, og som definitivt er den mest utfordrende delen av mølla.) –ja, AbdelAziz hentet meg på flyplassen. Jeg var spent, men det føltes til min lettelse som å bli hentet på buss stasjonen i Moss av gamle kjente. Det mørknet mens vi kjørte hjemover til familien Gamil i Bahri, den østlige delen av Khartoums tre deler som naturlig skilles av det store ”elve-krysset” i Nilen hvor den store Nilen deler seg i The Blue Nile og The White Nile. (Som vi krysser flere ganger om dagen på en av Khartoums mange broer. Den eldste er en second-hand bridge hentet hit i sin helhet fra India i 1930 eller 40-åra.)
(Klisjevarsle-Klisjevarsel!): Jeg kjente på den varme kveldsluften som strømmet forbi bilvinduet, lukten av Afrika. Jeg så ut og kunne fremdeles skimte den røde fargen på jorda som minner meg på hvilket kontinent jeg befinner meg på. ”Welcome to Africa” sa AbdalAziz med sterk afrikansk aksent. Vi suste forbi små grupper av tjatrende høyreiste menn med hvite fotside Galabiyaer, med hvite turbaner og Tagiyaer på hodet som bygget ytterligere litt på høyden. Med fare for å høres enda mer orientalistisk ut nå, må jeg få påpeke den fantastiske kontrasten mellom det veldig hvite stoffet og den svarte huden til mennene jeg beskriver. Det er i slike stunder jeg blir så takknemlig for at alle sansene mine fungerer upåklagelig. Og det var mens jeg brukte sansene mine som best, alle på èn gang og lagret hvert minste lille inntrykk at jeg måtte si til meg selv; -Her skal jeg bo et år nå.
Om å dra fra. 14.09.2011 (På flyet fra Norge til Kairo.)
Avskjeden denne gangen har vært en litt annen enn hva jeg har opplevd andre ganger.
En selvsagt grunn er at jeg er eldre enn første gangen jeg dro ut på denne måten, fra alt og alle for lengre tid. Første gangen var jeg seksten-sytten og alt var bare eventyr og spenning. Ett år? Ikke no’ problem. Jeg skulle jo ut og oppleve! Ut å skape meg et helt nytt liv fra bunn av på egenhånd, med blanke ark og fargestifter tell! Det var spenning og naivitet som gjennomsyret avreisen. Jeg var nok klar over at jeg hadde et naivt forhold til det. Til en viss grad. Men den deilige følelsen av spenning og eventyr, løfter om det ukjente, nye horisonter og muligheter, -overskygget den innsikten..
Siden den gang har jeg prøvd flere ganger og denne gangen har det vært med en langt mer satt ro over det hele. Som jeg selv har forklart samtlige ganger har dette vært den gangen jeg har vært minst organisert men likevel mest rolig opp mot avreise.
Jeg har heller aldri vært så trist for å dra fra Norge før, spenningen har alltid overskygget den følelsen.
De siste dagene har jeg tenkt mer på alt jeg drar fra, -aller mest på alle jeg drar fra heller enn på alt jeg drar til.
En selvsagt grunn er at jeg er eldre enn første gangen jeg dro ut på denne måten, fra alt og alle for lengre tid. Første gangen var jeg seksten-sytten og alt var bare eventyr og spenning. Ett år? Ikke no’ problem. Jeg skulle jo ut og oppleve! Ut å skape meg et helt nytt liv fra bunn av på egenhånd, med blanke ark og fargestifter tell! Det var spenning og naivitet som gjennomsyret avreisen. Jeg var nok klar over at jeg hadde et naivt forhold til det. Til en viss grad. Men den deilige følelsen av spenning og eventyr, løfter om det ukjente, nye horisonter og muligheter, -overskygget den innsikten..
Siden den gang har jeg prøvd flere ganger og denne gangen har det vært med en langt mer satt ro over det hele. Som jeg selv har forklart samtlige ganger har dette vært den gangen jeg har vært minst organisert men likevel mest rolig opp mot avreise.
Jeg har heller aldri vært så trist for å dra fra Norge før, spenningen har alltid overskygget den følelsen.
De siste dagene har jeg tenkt mer på alt jeg drar fra, -aller mest på alle jeg drar fra heller enn på alt jeg drar til.
Stians bortgang og begravelsen hans i går har uten tvil satt sitt preg på det å dra fra denne gangen. Han dro fra familien og vennene sine i Norge til et spennende eventyr i Kairo uten å ane at det skulle bli det siste eventyret hans. Men til gjengjeld levde han det også til fulle, og det er jeg sikker på at han ville ha belært oss andre om, dersom han hadde hatt muligheten nå. Han ville vel blitt fornærmet dersom han så oss la magien ved våre eventyr og ekspedisjoner ødelegges av at han selv ikke fikk muligheten til å fullbyrde alle sine eventyrlige planer. Så det er det minste vi kan gjøre for ham, å sørge for å vise ham at vi gjennomfører de planene vi har drømt om å gjennomføre, og at de erfaringene og verdiene vi tar med oss fra opplevelsene våre blir respektfullt skjøttet og brukt til beste for andre.
Men her jeg sitter på flyet fra Norge nå, Stian, på vei bort fra alle jeg bryr meg slik om. Fra alle de vidunderlige, herlige og fantastiske menneskene som livet mitt er så fullt av. –Kan jeg ikke hjelpe for å synes at jeg er en eneste stor selvmotsigelse.
Men på den annen side, hva slags ”meg” hadde jeg vært hvis jeg ikke hadde gjort det? La meg få skyte inn her med et sitat fra ”Brødrene Løvehjerte” som svar på tiltale: - ”Bare en liten lort.”
Hils til Narnia, Stian.
Men på den annen side, hva slags ”meg” hadde jeg vært hvis jeg ikke hadde gjort det? La meg få skyte inn her med et sitat fra ”Brødrene Løvehjerte” som svar på tiltale: - ”Bare en liten lort.”
Hils til Narnia, Stian.
Abonner på:
Innlegg (Atom)