Om å komme hjem til Sudan. (Ankomst: 17.09.2011)

Ja, det føltes faktisk som å komme hjem fra første stund. Som å komme hjem til et nytt hjem. En følelse ganske ulik den følelsesmessige tilvenningsprosessen jeg vanligvis pleier å måtte gjennom først.
Hver gang jeg har gjort dette før, pakka snippsekken i Norge og visst at den ikke skal pakkes ut igjen i Norge før om lang tid, har jeg kommet frem med følelsen av å være litt malplassert i mine nye omgivelser. Det tar som regel en liten periode med følelsen av å være avlogget (les: ”disconnected”) og omgitt av en til tider ensom boble, men det går seg alltid til. Det er en del av prosessen å bli tilvent et nytt levesett, andre ting å forholde seg til i hverdagen, annerledes omgivelser og forventninger til deg som individ i samspillet med andre.
Dette var noe av det jeg mentalt forberedte meg på da jeg satt meg på flyet fra Kairo til Sudan, og opplevde allerede da at jeg var en kuriositet på flere måter. Jeg var en av få kvinner på flyet, -den eneste uten følge, foruten meg var det to stk bleikfisede utlendinger, begge med et dystert oppsyn. (”Ikke se på meg, jeg skal ut å foreta meg noe viktig som ikke du har noe med. Legg bare merke til dressen og dokumentmappen min. ”)
Da vi landet på flyplassen var jeg spent på varmen, ja den slo imot meg med en helt annen kraft enn i Egypt, men var likevel akseptabel, ble jeg enig med meg selv mens jeg ruslet ned flytrappa.
Det føltes og ikke minst luktet som Afrika, den sterkt gjenkjennelige lukten av Afrika strømmet mot meg, en trivelig påminnelse om en lukt med gode assosiasjoner.
Vel inne på flyplassen gikk ting i et deilig, varmt og avslappet afrikansk tempo. Det hyggelige egyptiske paret som jobbet i Sudan og satt ved siden av meg på flyet gav meg nummeret deres så de kunne hjelpe meg med å finne en leilighet. (Har på kort tid fått en liten hær med slike vennligsinnede hjelpere.) De var de første egypterne jeg har møtt som har stemt i med det bakgrunnskoret jeg har hatt med meg fra Norge om hvor fantastisk hyggelige mennesker Sudanere er. Erfaringen hittil er at de fleste andre arabere har ulike former for fordommer mot Sudanere, noe som sjelden har rot i virkeligheten. I Syria fikk jeg vite at Sudanere lukter vondt hele tiden, dette fordi de aldri rekker å vaske bort svetten sin, mens i Egypt handlet det mest om hvor utrolig late Sudanere er, ”helt uten arbeidsmoral” geberdet en tykkvommet taxisjåfør seg på vei til Tahrir. Disse fordommene avslører seg selv som ordene til mennesker som ikke har vært i Sudan eller hatt noen egentlig omgang med Sudanere. Og det egyptiske paret stemte i lovord-koret mitt med folk som har vært i Sudan og som renner over av fine superlativer. Som for å understreke poenget sitt dro de meg inn i varmen (-merk den doble betydningen av ”varmen” her.) blant de som ventet ved bagasjebåndet. Til forveksling lik en trivelig forsamling av øyfolk på ferja på vei til Skåtøy ble det skravlet hjertelig om løst og fast og siste nytt fra felles kjente. Det føltes i grunn som jeg var ankommet en småby og ikke en millionby i stadig vekst.
AbdalAziz, broren til Amr, (som startet med å hjelpe meg med arabisken etter at jeg hang opp en lapp på Kringsjå og som siden har hjulpet meg kjempemasse med å få ting igjennom på den sudanske siden av papirmølla, og som definitivt er den mest utfordrende delen av mølla.) –ja, AbdelAziz hentet meg på flyplassen. Jeg var spent, men det føltes til min lettelse som å bli hentet på buss stasjonen i Moss av gamle kjente. Det mørknet mens vi kjørte hjemover til familien Gamil i Bahri, den østlige delen av Khartoums tre deler som naturlig skilles av det store ”elve-krysset” i Nilen hvor den store Nilen deler seg i The Blue Nile og The White Nile. (Som vi krysser flere ganger om dagen på en av Khartoums mange broer. Den eldste er en second-hand bridge hentet hit i sin helhet fra India i 1930 eller 40-åra.)

(Klisjevarsle-Klisjevarsel!): Jeg kjente på den varme kveldsluften som strømmet forbi bilvinduet, lukten av Afrika.  Jeg så ut og kunne fremdeles skimte den røde fargen på jorda som minner meg på hvilket kontinent jeg befinner meg på. ”Welcome to Africa” sa AbdalAziz med sterk afrikansk aksent. Vi suste forbi små grupper av tjatrende høyreiste menn med hvite fotside Galabiyaer, med hvite turbaner og Tagiyaer på hodet som bygget ytterligere litt på høyden. Med fare for å høres enda mer orientalistisk ut nå, må jeg få påpeke den fantastiske kontrasten mellom det veldig hvite stoffet og den svarte huden til mennene jeg beskriver. Det er i slike stunder jeg blir så takknemlig for at alle sansene mine fungerer upåklagelig. Og det var mens jeg brukte sansene mine som best, alle på èn gang og lagret hvert minste lille inntrykk at jeg måtte si til meg selv; -Her skal jeg bo et år nå.