(29. Sept. 1999, oj, nei. Bomma visst litt der.)
Det var en forfalsket tittel, andungen og lommelykta har i virkligheten ingenting med hverandre å gjøre. Men lyset gikk idet jeg skulle til å starte å skrive ”Om å lese Den Stygge Andungen”….og et eller annet mer. Det er en hybrid-tittel av to virkeligheter som egentlig ikke hører sammen for å få poengtert det faktum at jeg skriver i stummende mørke, på batterienes gunst. Men uten (kremt..kanskje) å miste tråden i det jeg egentlig skulle skrive.
Strengt tatt så er det vel feil å si hva jeg ”egentlig skulle skrive” da denne bøggen (Jeg mente selvfølgelig Bloggen, men den skrivefeilen ble for morsom til å rettes opp.) -skal handle mer om hva jeg har lyst til å skrive…-Har jeg bestemt meg for.
Strengt tatt så er det vel feil å si hva jeg ”egentlig skulle skrive” da denne bøggen (Jeg mente selvfølgelig Bloggen, men den skrivefeilen ble for morsom til å rettes opp.) -skal handle mer om hva jeg har lyst til å skrive…-Har jeg bestemt meg for.
”Man” blir, eller burde jeg kanskje spesifisere: ”kvinne” blir, (Memo til Kristin Kvadsheim: Ringe språkrådet for historien til ordet ”Man”.) -eller enda bedre: ”JEG” blir alltid hensatt til en deilig, barnslig følelse av unntakstillstand når lyset går. Til forveksling lik følelsen av unntakstilstanden som da jeg var liten, og selv om det var midt på natta pakket pappa meg inn i dyna i overkøya og bar meg ut for se på stjernene i julinatten. Ute på fjellet foran sommerhytta vår, til jeg sovnet igjen, og våknet i køyesenga neste dag, uten å vite om jeg hadde drømt eller ikke. Det er selvfølgelig lite som kan måle seg med DEN unntakstillstanden, men at lyset går hensetter meg til en noe lignende barnslig unntakstilstand. ”Thihi, nå har jeg lov til å gjøre andre ting enn det jeg egentlig skulle gjort”. Det åpenbarer seg nye muligheter. Det er et lite rom i hverdagen fra slik tingene egentlig skal være, slik de egentlig skulle ha foreløpt seg. Et lite pauserom, et hull i tiden, som du kan fylle akkurat som du vil, utenfor de egentlige reglene som vanligvis skulle vært gjeldende.
Man kan få det også etter en usannsynlig slitsom opplevelse, som den gangen ungdomskoleklassen min var på kanotur med overnatting i lavoer, og det brøt ut krig mellom guttene og jentene midt på natten. -Til forveksling lik de mildere sammenstøtene i ”Fluenes Herre”. Etter at en del lavoer ble transformert til tøyhauger, etter endel ketchup-sytetøy og åredueller i pysjamas, og etter at et par soveposer med elever i, forflyttet seg på dramatisk vis til det våte element, og at vi hadde innsett at det ikke gikk an å få seg fem minutters syltetøy/åre-frie minutter til å sove i blåbærlyngen, var det å padle av gårde for å bli hentet av en venninnes mor en fantastisk unntakstilstand. Tenk å få sove i en utslitt haug av ungdomskole-krigsveteraner på sofaen til en venninne, med ”Gilmore Girls” i bakgrunnen, på en skoledag, hvor resten av den slitne klassen egentlig skulle sitte på skolebenken.
Man kan droppe ”ungdomskole-krig” for å oppnå unntakstilstand, bare gå en lang tur i øs-pøs-regnvær med en god venn, ta en varm dusj etterpå, drikk kakao mens dere ser på film i dyner.
Unntakstilstanden denne spesifikke gangen, for å returnere til Sudan, består i: Sprinkelsenger på rekke og rad ute på plattingen foran huset, med Mor Aida, Far Ahmed, Kiram, og meg i, mørket under trærne, lydene fra nabolaget, lunkende vindkast som står for det naturlige aircondition anlegget vi har sett oss nødt til å midlertidig bytte til.
Man kan få det også etter en usannsynlig slitsom opplevelse, som den gangen ungdomskoleklassen min var på kanotur med overnatting i lavoer, og det brøt ut krig mellom guttene og jentene midt på natten. -Til forveksling lik de mildere sammenstøtene i ”Fluenes Herre”. Etter at en del lavoer ble transformert til tøyhauger, etter endel ketchup-sytetøy og åredueller i pysjamas, og etter at et par soveposer med elever i, forflyttet seg på dramatisk vis til det våte element, og at vi hadde innsett at det ikke gikk an å få seg fem minutters syltetøy/åre-frie minutter til å sove i blåbærlyngen, var det å padle av gårde for å bli hentet av en venninnes mor en fantastisk unntakstilstand. Tenk å få sove i en utslitt haug av ungdomskole-krigsveteraner på sofaen til en venninne, med ”Gilmore Girls” i bakgrunnen, på en skoledag, hvor resten av den slitne klassen egentlig skulle sitte på skolebenken.
Man kan droppe ”ungdomskole-krig” for å oppnå unntakstilstand, bare gå en lang tur i øs-pøs-regnvær med en god venn, ta en varm dusj etterpå, drikk kakao mens dere ser på film i dyner.
Unntakstilstanden denne spesifikke gangen, for å returnere til Sudan, består i: Sprinkelsenger på rekke og rad ute på plattingen foran huset, med Mor Aida, Far Ahmed, Kiram, og meg i, mørket under trærne, lydene fra nabolaget, lunkende vindkast som står for det naturlige aircondition anlegget vi har sett oss nødt til å midlertidig bytte til.
Det ble en særdeles lang intro til det jeg ”egentlig” skulle skrive om. Kanskje det ikke blir så mye av det likevel….Ja! Sudan var det visst!
Jeg trengte nok det strømbruddet for å bryte ut av den siste ukas rutine og bruke litt tid på å skrive noe på norsk. Hverdagen min har de to siste ukene bestått av: Storfamilie, barn (Ikke egne foreløpig, men jeg har blitt veldig inspirert.), byråkratimøller, varme og tilhørende; afrikansk tempo, og arabisk-lesing. Hehe, rekkefølgen var helt tilfeldig kjære professorer i Norge, hvis dere leser dette.
Jeg tror nesten jeg må spare et senere blogginnlegg til den sudanske papirmølla og byråkratiet. Ettersom jeg mest sannsynlig nå alt har brukt opp pausen deres, fra lesingen på Blindern og på Agder, eller rettingen av prøver, eller matlagingen, eller pakkingen til Krim og Svartehavet, eller romantiske rideturer i Montana…
Hverdagen består uansett mest av familieliv og arabisk-lesing. Da er ”Om å lese Den Stygge Andungen for en fireåring med mark i rompa.” en tittel som er dekkende for begge deler.
Jeg leser meg opp før skolestarten her (som med et stort ”INSHALLAH” blir snart. Les: Sudansk byråkrati og papirmøller-blogginnlegget.) i disse dager, og er derfor mesteparten av tiden hjemme. Når jeg ikke er ute å ”ordner” i byråkratimølla sammen med Aziz. Jeg har fått noen gamle skolebøker fra nivåer jeg håper å hoppe glatt over. Dessuten har jeg kjøpt en del eventyr og fortellinger fra Sudan og tydeligvis også Danmark, som blir brukt til pauselesning og høytlesning.
4år gamle Selwa ankommer vanligvis som en liten virvelvind rundt 12-tiden med lille 2år gamle Ahmed ikke noe særlig stillere etter. Da har jeg lest i noen timer og Selwa sørger for å vekke meg fra dvalemodusen jeg da står i fare for å falle inn i. Hun braser inn i rommet, så å si med pekefingeren først og peker på noe: ”-Sho-no-da??” -Hva er det, på ”Selwisk”. Det er nok det jeg hører definitivt flest ganger om dagen. På en veldig close andreplass kommer lille Ahmed, ”Hamody’s” -”Baba-ween” (Pappa-hvor). Noen ganger svarer han seg selv med ”Arabiyya!”, som betyr at Pappa har tatt bilen (Arabiyya’en) til jobben, ofte etterfulgt av en ekstatisk brum-brum-lyd som dusjer tilhørerne i et lett spyttregn.
Selwa oppdaget fort magien med den illustrerte eventyrboka, men må forklares en del av fusha-ordene (standard-arabisk), rettelse: hun har sine EGNE forklaringer på ordenes betydning og på hva som skjer, eller skal skje i fortellingen. Jeg blir raskt irettesatt dersom jeg glemmer å vise henne hvor bøndene arbeider mens mamma-anda ruger på eggene sine. Vi har bare klart å lese ferdig èn gang, Ahmed er av gårde etter den første siden og Selwa klarer ikke sitte stille til halvparten er ferdiglest. Hun farer gjerne skravlende mellom meg og forskjellige ting hun må ”ordne” imens, ting som å prøve den ulovlige parfymen til Kiram som noen har prøvd å sette et sted hun ikke kan nå den, eller plukke på den rosa øyeskyggen til Yosra. Det er mange pauser i lesingen vår. Dessuten er det svært viktig å begynne med begynnelsen (og bøndene) hver gang, selv om vi bare har tatt en rask dopause. ”Den Stygge Andungen” har blitt vårt evighetsprosjekt, og et samtalemne i hverdagen. Foreløpig kan jeg bare se lengselsfullt etter ”Silkesvarten”, som begynner der andungen ser seg selv fornøyd i sitt nye vakre speilbilde.
Det eneste jeg kan gjøre er å bøye meg for ”-al-batut al-qabihh!!!”
Jeg tror nesten jeg må spare et senere blogginnlegg til den sudanske papirmølla og byråkratiet. Ettersom jeg mest sannsynlig nå alt har brukt opp pausen deres, fra lesingen på Blindern og på Agder, eller rettingen av prøver, eller matlagingen, eller pakkingen til Krim og Svartehavet, eller romantiske rideturer i Montana…
Hverdagen består uansett mest av familieliv og arabisk-lesing. Da er ”Om å lese Den Stygge Andungen for en fireåring med mark i rompa.” en tittel som er dekkende for begge deler.
Jeg leser meg opp før skolestarten her (som med et stort ”INSHALLAH” blir snart. Les: Sudansk byråkrati og papirmøller-blogginnlegget.) i disse dager, og er derfor mesteparten av tiden hjemme. Når jeg ikke er ute å ”ordner” i byråkratimølla sammen med Aziz. Jeg har fått noen gamle skolebøker fra nivåer jeg håper å hoppe glatt over. Dessuten har jeg kjøpt en del eventyr og fortellinger fra Sudan og tydeligvis også Danmark, som blir brukt til pauselesning og høytlesning.
4år gamle Selwa ankommer vanligvis som en liten virvelvind rundt 12-tiden med lille 2år gamle Ahmed ikke noe særlig stillere etter. Da har jeg lest i noen timer og Selwa sørger for å vekke meg fra dvalemodusen jeg da står i fare for å falle inn i. Hun braser inn i rommet, så å si med pekefingeren først og peker på noe: ”-Sho-no-da??” -Hva er det, på ”Selwisk”. Det er nok det jeg hører definitivt flest ganger om dagen. På en veldig close andreplass kommer lille Ahmed, ”Hamody’s” -”Baba-ween” (Pappa-hvor). Noen ganger svarer han seg selv med ”Arabiyya!”, som betyr at Pappa har tatt bilen (Arabiyya’en) til jobben, ofte etterfulgt av en ekstatisk brum-brum-lyd som dusjer tilhørerne i et lett spyttregn.
Selwa oppdaget fort magien med den illustrerte eventyrboka, men må forklares en del av fusha-ordene (standard-arabisk), rettelse: hun har sine EGNE forklaringer på ordenes betydning og på hva som skjer, eller skal skje i fortellingen. Jeg blir raskt irettesatt dersom jeg glemmer å vise henne hvor bøndene arbeider mens mamma-anda ruger på eggene sine. Vi har bare klart å lese ferdig èn gang, Ahmed er av gårde etter den første siden og Selwa klarer ikke sitte stille til halvparten er ferdiglest. Hun farer gjerne skravlende mellom meg og forskjellige ting hun må ”ordne” imens, ting som å prøve den ulovlige parfymen til Kiram som noen har prøvd å sette et sted hun ikke kan nå den, eller plukke på den rosa øyeskyggen til Yosra. Det er mange pauser i lesingen vår. Dessuten er det svært viktig å begynne med begynnelsen (og bøndene) hver gang, selv om vi bare har tatt en rask dopause. ”Den Stygge Andungen” har blitt vårt evighetsprosjekt, og et samtalemne i hverdagen. Foreløpig kan jeg bare se lengselsfullt etter ”Silkesvarten”, som begynner der andungen ser seg selv fornøyd i sitt nye vakre speilbilde.
Det eneste jeg kan gjøre er å bøye meg for ”-al-batut al-qabihh!!!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar